Glade, salige hellige jul - om forventninger, familiekulturer og behovet for pusterom

Historiene i dette blogginnlegget er inspirert av typiske temaer som kan dukke opp i et coachingrom. Alle eksempler er anonymiserte og bearbeidet ved hjelp av AI for å ivareta fullt personvern. Eventuelle likheter med faktiske personer er tilfeldige.

Julen blir ofte omtalt som “den hyggeligste tiden på året”. Men for mange er det også årets mest krevende periode. Kalenderen fylles, forventningene øker, og gamle tradisjoner kolliderer med nye familiekonstellasjoner. I coachingrommet dukker dette temaet opp hvert eneste år, og denne gangen var det en voksen kvinne som tok kontakt, helt utslitt før advent i det hele tatt hadde begynt.

Hun satte seg ned i stolen min og beskrev et indre og ytre kaos hun ikke lenger klarte å håndtere.
– «Jeg kjenner allerede nå at jeg bare vil rømme. Det er så mange krav, så mange hensyn. Min familie, din familie. Mine barn, dine barn. Hvilke gaver, hvilken ribbe, hvilken dag, hvilket sted… Jeg orker ikke mer.»

Det var ikke selve julen hun ville bort fra, det var presset som fulgte med.

Når flere familiekulturer møtes

Hun står midt i en moderne familie som mange kan kjenne seg igjen i:
Skilsmisse, nye partnere, bonusbarn, besteforeldre som forventer sitt, og tradisjoner som aldri helt matcher. Hver eneste beslutning, store som små, oppstod det diskusjoner rundt. Og hver diskusjon trigget den samme følelsen:
“Jeg gjør det ikke bra nok. Jeg strekker ikke til.”

I løpet av samtalen ble det tydelig at det ikke først og fremst handlet om julegaver eller hvor de skulle feire. Det handlet om ansvar, forventninger og mangel på rom til å kjenne etter hva hun selv trengte.

Å stoppe opp når alt drar i hver sin retning

Vi startet med å bremse. Ikke kalenderen, men tankekaoset.

Jeg stilte henne et spørsmål som fikk henne til å stoppe opp:

– Hvis du kunne slippe alle andres forventninger for et øyeblikk: Hvordan hadde din jul sett ut?

Hun ble stille.
«Jeg vet ikke… Jeg har aldri stilt det spørsmålet før.»

Og nettopp der startet prosessen.

Vi utforsket:

• Hennes egne verdier, hva slags jul gir henne ro, nærhet og mening?

• Hva som faktisk er hennes ansvar, og hva som er blitt plassert hos henne gjennom årene.

• Hvor grensene hennes er, og hvordan de kan kommuniseres uten drama.

• Hvilke tradisjoner som kan få leve videre, og hvilke som kan få hvile.

• Hvor hun selv kan hente energi i en tid hun vanligvis tappes.

Et viktig gjennombrudd kom da hun sa:
«Jeg har gjort alle fornøyde i så mange år. Men jeg har glemt å spørre meg selv hva som gjør meg glad.»

Fra kaos til tydelighet

Gjennom coaching timene jobbet vi med å sortere, prioritere og lage rom for pusterom. Hun trengte konkrete verktøy, men også lov til å slippe dårlig samvittighet.

Dette ble noen av nøkkelgrepene:

1. Tydelige valg i stedet for diffuse forventninger

Hun begynte å formulere valg som:
«I år gjør vi det slik.»
I stedet for
«Hva vil dere at vi skal gjøre?»

2. Realistiske planer

I en storfamilie med flere husholdninger går det ikke alltid opp. Og det er helt greit.

3. Å si ja til det som gir energi, og nei til det som tømmer

Hun øvde på å kjenne etter før hun svarte. Ikke etterpå.

4. Å skape én egen tradisjon som gir ro

En liten ting, kun for henne. Et pustehull.
Uansett hvor kaotisk resten av desember ble.

5. Å gi seg selv lov til å ikke være “julegeneralen”

Det å dele ansvar viste seg å være både befriende og bedre for hele familien.

Julen som mulighet, ikke plikt

Da vi nærmet oss avslutningen av prosessen, sa hun:

«For første gang på mange år kjenner jeg at julen ikke skremmer meg. Jeg føler jeg har lov til å skape det som fungerer for oss, kke bare gjenskape alt alle andre forventer.»

Det er nettopp dette coaching kan bidra til:
Å rydde tankekaoset, gi rom til egen stemme og skape en retning som kjennes riktig — også i den mest hektiske tiden på året.

Julen handler ikke om å overprestere.

Den handler om å være til stede.

Og for mange starter det med å ta et steg tilbake og spørre:

Hva trenger jeg, og hva trenger vi, for at julen skal bli så god så overhode mulig?