Når angsten tar styringen og veien tilbake går gjennom innsikt, verdier og små seire

Historiene i dette blogginnlegget er inspirert av typiske temaer som kan dukke opp i et coachingrom. Alle eksempler er anonymiserte og bearbeidet ved hjelp av AI for å ivareta fullt personvern. Eventuelle likheter med faktiske personer er tilfeldige.

Flere ungdommer i Norge opplever i dag at angst og utrygghet får vokse seg så stort at hverdagen stopper opp. For noen blir det vanskelig å møte opp på skolen, vanskelig å sitte på bussen, vanskelig å være i vanlige situasjoner som tidligere var helt uproblematiske. Slik var det også for en ungdom jeg for en tid tilbake møtte i min coaching praksis.

Utfordringene hadde begynt allerede på slutten av ungdomsskolen. Det var ingen dramatisk hendelse, ingen tydelig utløsende faktor, bare en gradvis økende uro. En følelse av å ikke mestre, av å ikke kunne gjøre feil, av ikke å være trygg nok i seg selv eller i møtet med lærere og skolemiljø. Etter hvert ble det vanskelig å møte opp på skolen, og isolasjonen økte. Selv med hjelp fra kriseteam og tidligere e-behandling hadde han ennå ikke funnet fotfestet som skulle til for å komme ordentlig tilbake.

Hva var målet?

Vårt fokus var ikke “bli kvitt angsten” som han opplevde å ha, for som coach er vi ikke behandlere. Vi klarerte mål om kunne gå på skolen igjen. Møte hverdagen, kunne ta buss, stole på lærere, motivasjon til skolearbeid, med et roligere indre landskap. Å kunne ha det godt med seg selv, vite at han var helt okey som han var. 

Prosessen handlet om å sortere, utforske og bygge styrke

I vårt arbeid begynte vi med å skape et tydelig bilde av hva som betyr noe for ham, gjennom blant annet en verdikartlegging. Det ble et viktig vendepunkt. Da han fikk større klarhet i hva som virkelig driver ham, hva som gir mening og hva slags liv han ønsker seg, begynte han også å forstå hvorfor det han betegnet som angst fikk så stor plass, og hva han kunne gjøre med det. Det er igjen verdt å merke seg her at som coach behandler vi ikke angst eller andre symptomer, men vi ser på det som en del av vårt følelsekompass. 

Samtidig arbeidet vi med:

• Å redusere tankekjør
  Ikke ved å presse tankene bort, men se på dem på en ny måte, og samtidig lære å ikke styre etter dem.
  
  
• Å utforske rolleforståelse
  Sakte men sikkert endret han synet på lærerne og skolehverdagen. De gikk fra å være kritiske vurderere til å være støttepersoner og hjelpere. Fra “noen jeg må unngå å skuffe” til “noen som vil meg vel og ønsker at jeg skal lykkes”.
  
  
• Å tåle feilskjær
  Gjennom samtaler og refleksjon ble feil redefinert, ikke som bevis på manglende mestring, men som en nødvendig del av læringsprosessen.
  
  

Det som skjedde etter hvert

Når ungdom får støtte til å forstå sine egne mønstre og verdier, begynner det å skje noe. I dette tilfellet merket ungdommen gradvis at noe løsnet. Det ble lettere å møte opp. Lettere å være i situasjoner som tidligere trigget angst. 

Han begynte å si ting som:
“Jeg merker at det går litt bedre nå, jeg føler meg rolig”
“Jeg tror ikke lærerne er der for å ta meg, de vil jo bare at jeg skal gjøre mitt beste.”
“Jeg er mer med venner nå, jeg kjenner meg mer glad.”

Små setninger som i ungdomscoaching er store skritt.

Coachingens rolle i ungdommens mestring

Ungdom i dag står i et krysspress av forventninger, prestasjon og sosial dynamikk. Coaching gir et rom hvor de kan utforske seg selv uten vurdering, uten krav og uten fasit. Et rom hvor de får støtte til å se nye perspektiver, til å bygge indre trygghet og til å hente frem egne ressurser i et tempo som passer dem.

For denne ungdommen handlet det ikke om å reparere noe ødelagt, men om å gjenoppdage egne muligheter, og finne frem til mestringstro og sine unike egenskaper.

Veien videre

Han møter nå skolehverdagen på en helt annen måte. Første mål var å få karakterer i alle fag slik at han kunne fullføre utdanningen som han hadde startet på. Det har han oppnådd. Angst var ikke et tema under vår kontakt. Han fikk en økt forståelse av seg selv, styrket indre trygghet og evnen til å handle på tross av ubehag som kan dukke opp i livets ulike situasjoner. Han kan se for seg hva han kan oppnå i fremtiden og han tror på seg selv.

Han har rett og slett begynt å leve litt mer, ikke bare gruble og tenke.