Coaching - en del av forebyggingen og ikke problemet
Kronikken til Liv Kleve i Bergens Tidende 21. januar 2026 setter fingeren på noen av vår tids mest alvorlige helseutfordringer. Presset på helsevesenet er reelt, og beskrivelsen av hvordan perfeksjonsjag, skjermkultur og konstant selvoptimalisering undergraver grunnleggende menneskelige behov, er både treffende og viktig.
Den Norske CoachForening deler analysen av at vi som samfunn beveger oss bort fra det som faktisk holder oss friske: søvn, bevegelse, tilhørighet, mening og realistiske forventninger til oss selv. Nettopp derfor er det nødvendig å nyansere når coaching trekkes frem som en del av problemet – på linje med kommersielt selvforbedringspress.
Seriøs coaching handler ikke om perfeksjon!
Profesjonell, etisk forankret coaching handler ikke om å bli «den beste versjonen av seg selv», men om å fungere bedre i eget liv – med realistiske rammer. Det handler om å etablere grenser, redusere stress, håndtere krevende livssituasjoner og styrke mestring før belastningene utvikler seg til sykdom, langvarig fravær eller behov for spesialisthelsetjenester.
De fleste som oppsøker coach, gjør det ikke fordi de vil optimalisere alt. De gjør det fordi hverdagen har blitt for krevende, og fordi helsetjenesten, med rette, prioriterer behandling fremfor forebyggende livsstøtte.
ET NØDVENDIG «BÅDE–OG»
Dette er ikke et enten–eller mellom individ og system. Det er et både–og. Skal vi redusere sykefravær, lette presset på helsevesenet og samtidig ta samfunnstrendene på alvor, trenger vi flere forebyggende, lavterskel og ansvarlige støttestrukturer – ikke færre.
Seriøs coaching er ikke en erstatning for helsehjelp, men et supplement som kan bidra til å:
- styrke egenmestring
- forebygge stressrelaterte plager
- støtte livsbalanse og «godt nok»-idealer
- redusere behovet for senere behandling
Kvalitet og etikk er avgjørende.
Samtidig er det viktig å være tydelig: Ikke all coaching er god coaching.
Nettopp derfor arbeider Den Norske CoachForening for tydelige etiske retningslinjer, krav til kompetanse og klare grenser mellom coaching, terapi og behandling. Når coaching praktiseres profesjonelt, med respekt for faggrenser og menneskers sårbarhet, er det ikke en del av problemet Liv Kleve beskriver – men en del av løsningen hun etterlyser. Hvis målet er å normalisere «godt nok», styrke robusthet og forebygge uhelse før den blir behandlingskrevende, bør seriøs coaching ses som en ressurs i det samlede folkehelsearbeidet.
(Heidi Haram, 22. januar 2026)